Epidemi av apati

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/05

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/epidemi-av-apati/
– Det er et tankekors at land som Sverige og Norge, som liker å sole seg i sitt eget selvbilde som humanitære høyborger, har utviklet en asylpolitikk som rammer de svakeste og bryter med internasjonale konvensjoner, skriver Elin Håkonsen Martinsen.

Tips om artikkel på http://www.dagensmedisin.no

DET HAR BRUTT ut en epidemi av apati blant enkelte grupper av asylsøkende barn i Sverige. Siden 2003 har man registrert rundt 400 apatiske barn. Mange av disse barna holder på å dø av fortvilelse og avmakt. De er sengeliggende og ukontaktbare, de har sluttet å spise og de sondemates for å holdes i live. Allikevel kan de komme til å bli utvist av svenske myndigheter. Tilstanden og familienes situasjon har vært gjenstand for mye oppmerksomhet i den svenske offentligheten denne våren. Kronisk tilstand
Antallet rapporterte tilfeller av asylsøkende barn som lider av kronisk «uppgivenhetssyndrom» i Sverige, har økt under hele 2000-tallet. Dette viser en nylig utgitt forskningsrapport bestilt av den svenske regjeringen (Statens offentliga utredningar: Asylsökande barn med uppgivenhetssyndrom – kunskapsöversikt och kartläggning. April 2005). Siden 2003 har man kunnet registrere cirka 400 tilfeller av barn med «uppgivenhetssyndrom». Det er karakteristisk at mange av barna, over 80 prosent, kommer fra land i det tidligere Sovjetunionen og det tidligere Jugoslavia. Fenomenet apatiske barn er ikke nytt. Det nye er den store opphopingen av tilfeller blant asylsøkende i Sverige, og at tilstanden er kronisk. Usikkerheten
Tilstanden er tidligere beskrevet i den medisinske litteraturen, og den har mange likheter med det som i internasjonal litteratur beskrives som pervasive refusal syndrome (Lindberg og Sundelin: «Apatiska barn – var står vitenskapen i dag?» I: Läkartidningen 2005; 102: 1338-45). Barna og familiene har ofte vært på flukt i flere år, og mange har opplevd eller vært vitne til traumatiske hendelser i hjemlandet. Ikke sjelden har barna en fysisk eller psykisk sykdom fra tidligere. Psykisk sykdom hos en eller begge av foreldrene er også ofte forekommende. Påskuppropet!
Svenske myndigheter tar i sin vurdering av familiens asylsøknad ikke alltid hensyn til denne alvorlige og potensielt livstruende tilstanden hos et barn. Dette har opprørt det svenske folket. Ved påsketider kom et opprop fra Sveriges Kristna Råd – Påskuppropet – med krav om amnesti for familiene til disse barna på rent humanistisk grunnlag. «Sverige måste ta människors behov av skydd på allvar!» hette det i oppropet. «Barns behov av trygghet och kontinuitet i sina liv måste komma först – i enlighet med Barnkonventionens portalparagraf om att barnets bästa skall stå i centrum». Også Kong Carl XVI Gustaf viste sin støtte da han i forbindelse med avdukingen av et minnesmerke for de finske krigsbarna, ga uttrykk for sterk medfølelse med de apatiske asylsøkerbarna i dagens Sverige. Bryter barnekonvensjonen?
Den 25. mai 2005 leverte en gruppe veletablerte svenske barneleger en protest til Utlänningsnämnden mot behandlingen av asylsøkende barn i Sverige. Sverige er blitt hardere og bryter mot FNs barnekonvensjon, hevdet legene. Det tas mindre og mindre hensyn til medisinske og barnepsykiatriske uttalelser og ekspertvurderinger av asylsøkende barns situasjon i asylsøknadsprosessen. «Vi bedrøves over mange asylvedtak som vi leser, hvor man ser bort ifra den store kunn-skapen som finnes i dag om hvordan barn reagerer og om hvordan de påvirkes i sin medisinske og psykologiske utvikling av alvorlige traumeopplevelser – og av den skrekk og redsel de lever i når de trues med å sendes tilbake og ikke kan legge skrekken bak seg». Dette uttalte dr. Henry Ascher, dosent i barnemedisin i Göteborg, til Sveriges Radio (Ekot 25.05.05) i forbindelse med overleveringen av protesten. Retningslinjer?
Prinsippet om at man skal «se til barnets beste» – og at barn som kan antas å ta skade i sin psykososiale utvikling bør bevilges oppholdstilstand – virker å ha falt bort i dagens praksis. I dag må barnet ha en livstruende sykdom som ikke engang teoretisk kan behandles i hjemlandet for å bli tatt hensyn til. Til tross for stor motstand har Riksdagen besluttet ikke å gi noe generelt amnesti for barn med «uppgivenhetssyndrom». Dette kom til som et resultat av at Socialdemokraterna gjorde felles sak med Moderaterna. Det svenske Migrationsverket, som er den sentrale utlendingsmyndigheten som vurderer søknader om asyl og oppholdstillatelse i Sverige, har allikevel inntil videre stoppet utvisninger av affiserte familier i påvente av mer veiledende retningslinjer fra regjeringen i disse sakene. Legens rolle?
Debatten i Sverige reiser mange viktige spørsmål. Den reiser forskningsspørsmål som hvorfor så mange av de apatiske barna tilhører et fåtall etniske minoriteter fra Øst-Europa? Har disse problemer av en karakter som vi ikke kjenner fra andre flyktninggrupper? Er det noe spesielt ved asylprosessen i Sverige som har ført til en slik epidemi av apatiske barn? Debatten reiser fagpolitiske problemstillinger i forhold til at medisinske og psykiatriske ekspertuttalelser ikke tas til følge i behandlingen av asylsøknader. Hva er legens rolle og stilling i disse sakene i forhold til myndighetene og i forhold til pasienten? Skal legen behandle ut ifra målsettingen om et friskt og velfungerende barn, eller ut ifra målsetningen om et «transportabelt» barn? Etisk utfordring
Dette er også et etisk problem som vedrører våre holdninger til og vår behandling av flyktningbarn, og hvor vi kan trekke paralleller til Norges behandling av mindreårige asylsøkere. Prinsipielt burde det være helt klart; asylsøkerbarna har rett til den beste behandlingen vi kan tilby. Derfor er det er et tankekors at land som Sverige og Norge som liker å sole seg i sitt eget selvbilde som humanitære høyborger, har utviklet en asylpolitikk som rammer de svakeste og som bryter med internasjonale konvensjoner. Vi får en enkel og veiledende etisk tommelfingerregel ved å spørre oss: «Dersom barnet fremfor meg var en norsk kollegas barn bosatt i nabolaget – hvordan ville jeg agere da?» (Lindberg og Sundelin). Jeg tror vi alle vet svaret på det spørsmålet. Opphav:
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/05
Elin Håkonsen Martinsen